Norge er et vakkert land, det kan ingen være usikker på.
Men, hvordan er samfunnet vårt i bunn og grunn ?
22. juli skjedde det et av vårt største angrep på uskylde på norsk jord siden krigstid, hverdagen vår stoppet opp.
Jeg leser nettaviser nokså ofte hver eneste dag, det står ofte om flere 100 som dør i krig, av sult, jordskjelv og av terror nesten hver eneste dag. Som den ærlige personen som jeg liker å si at jeg er, så går ikke dette inn på meg. Er jeg kald når jeg bare skummer over for å lese om Tone Damli Aaberget heller ?
Hvorfor er noe i Norge så stort for oss, når det er så lite for andre ?
Tilbake til Tone Damli Aaberget, i Norge vil vi helst ikke skille oss ut, den første som gjør noe ekstra blir ”steinet” av kommentatorer og pressen. Men, så tilslutt blir det en trend, og da er det greit. Hva med Lene Alexandra sine vidoer ? Er det greit å være lettkledd hvis man har store pupper og blondt hår. Men, hvis man er brunette så er det ukult ?
Rasisme? Finnes det i vårt samfunn i dag ? For ut i fra det jeg ser gjennom på toplisten på spotify av det ”vi” nordmenn hører mest på, er det ikke ”hvit” musikk. Madcon og kjendis-Norge sa sitt under spellemannen, etter dette har jeg vært som en vaktbikkje på Madcon, jeg venter på den dagen de driter seg ut enda mer. Og ja det kom til den dagen der Yosef sa på The Voice ” jeg trodde du var ei feit dame” Er ikke det like gale som å kalle noen for mokkamenn ? Så har du jo de homofile, de får enten ris for å holde seg i skapet, eller ros for å ha åpnet døren for mye.
Hvorfor er vi så opptatte av hva andre gjør ?
Jeg er langt i fra perfekt, jeg gleder meg til hver tirsdag og fredag når jeg finner ut hvilke kjendiser som har dummet seg ut i Se og hør.
Jeg føler ofte at Norge er en liten skoeske. Når jeg drar til utlandet, så får jeg liksom løftet på lokket å være fri. Jeg kan dessverre ikke si så mye om hvordan det er i andre land, for der har jeg ikke tilhørighet til. Men, jeg kan beskrive mine følelser som jeg får når jeg er i utlandet. Det er utrolig deilig å gå gatelangs og tenke at her kan jeg snakke uten at folk forstår meg, her er jeg ”utlendingen” som ikke passer helt inn, men som ikke trenger å passe inn. Jeg er jo tross alt der kun for 14 dager max. Den største feilen jeg gjør er at med en gang jeg har funnet en ledig stol med gaten på flyplassen, så slår jeg på låret og sier ”det er så deilig at det er nordmenn her” eller ” det skal bli godt å komme hjem til Norge”
Vi er nok et samfunn for oss selv, men Gud hvor godt det er å være norsk. Det er en skikkelig fantastisk følelse av å vite at hvis du sier noe feil, tirrer du på deg 50% av landet, mens den andre delen vil digge deg.
Amen.
